snipp snapp snute

Heia bloggen :D

For noen dager siden la vi merke til at Statoil søkte ny "Communication Manager Meda Relations". Grønnmaler, som vi pleier å kalle det.

Nysgjerrige som vi er, leste vi mer.

På Statoils nettsider står det at "Åpenhet og innsyn er viktige prinsipper vi har forpliktet oss til, og som vi ikke vil gå på akkord med". Flott! tenkte vi. Da er jo mulighetene store for at noen av oss kan få jobben. Det tar på å jobbe frivillig hele tiden. Og vi er jo glade i åpenhet og innsyn.

Ina øver seg som kommunikasjonsrådgiver, etter å jobbe i PR-byrå er det Inas store drøm

Også saksa fra Statoils nettsider:

"Statoil mener utslipp av drivhusgasser utgjør en stor utfordring, og at et kratffullt og koordinert løft fra myndigheter, industri og enkeltpersoner er nødvendig for å kunne bekjempe klilmaendringer"

Javel? tenkte vi. Dette er jo virkelig noe for en NU-er med hjerte for klimatiltak og at (olje)industrien, Norges største forurenser, skal ta en større del av utslippskuttene.

Hva gjør vi? Jo, søke på. Her på huset har Silje den beste CVen (hun er jo en gang leder i Norges største miljøvernorganisasjon for ungdom...), så i kampen om å søke vant hun.

Sånn ser det ut når man søker jobb i Statoil.

Voilà! Nå venter vi på svar. Silje er veldig spent. Det er Ina også. Kanskje blir vi kalt inn til intervju?

Ina er gira. Hurra.

Søknaden kan du lese her. Vi lagde en nettsak på det også, den er her.

Følg med, følg med!

-Arnstein

Hei igjen!!

Statoil har fått mye kritikk for sin nye reklamefilm. Filmen viser en far som forteller om «det spennende» oljeeventyret for dattera si på sengekanten. Som godnatteventyr flest er eventyret urealistisk og helt annerledes enn virkeligheten. Kanskje prøver faren å skjerme barnet sitt for den skremmende virkeligheten ved å fortelle en helt annen historie?

Eventyr og historier blir gjerne gjenfortalt og ofte forandres eventyret litt etter litt. En gjenfortelling som har forandret eventyret i mer realistisk og virkelighetstro retning ble i forrige uke lagt ut på Youtube. Nå forteller eventyret den virkelige historien om Statoils virksomhet...
Se hvordan her!

(Denne filmen er ikke laget av Natur og Ungdom)

Hvordan ville du gjenfortalt det skremmende eventyret?
Har du forslag til andre måter å fortelle den sanne historien på?

Ådne

Heia bloggen!

Nå er det jul, og på tide med tentamen, eksamen (om du er student), prøver, og det som verre er. Mens du øver, drikker sur kaffe  og hører på denne, kan det være lurt å tenke seg om litt. Hva med å jukse?

Hvert år pumper Norge opp olje og gass vi tjener milliarder av kroner til statskassa på. Så langt, alt vel. Problemet? Nevnte olje og gass fører til menneskeskapte klimaendringer. What?! Tjener vi pengene våre på kortsiktig tankegang som gangner oss nå, men som vil gjøre det kjipt for oss i fremtida? Dette tenker du kanskje, mens du hoster og heller ut den sure kaffen.

Fysj.

Vel, det stemmer. Hva kan jeg gjøre med dette (???), spør du kanskje deg selv.

Det Norge gjør, er litt som å jukse til tentamen, eksamen og til å ta lappen samtidig. Vi pumper opp olje nå, som gir oss kortsiktig gevinst (litt som å bruke jukselapper på matteprøven), men som ødelegger for oss i det lange løp (du lærer ingenting om algebra og vil for evig lure på hvor man finner "x"). Men vi tenker: Kan Statoil gjøre det, kan vel vi også?

Derfor har vi laget en jukselapp, til deg som er lei av å lese. Norge jukser til klima-tentamen, verden blir føkka på lengre sikt. Hvorfor kan ikke du gjøre det samme? "Verden trenger norsk olje og gass" sier Jens og Borten (disse karene). Ok, "karakterene mine trenger en god jukselapp" kan du da si. Check, sier vi.

Værsågod, jukselappen får du her. Husk å skrive tydelig.

-Arnstein

I forrige uke hadde energi- og miljøkomiteen på Stortinget en åpen høring om oljemeldingen. Natur og Ungdom var der og ga sine innspill, sammen med en rekke andre miljøorganisasjoner. Det var også veldig mange oljeentusiaster der. Blant annet kunne Statoil meddele at de var svært fornøyd med oljemeldingen, speseilt navnet "En næring for fremtiden" likte de godt.

Heldigvis er det mange som har skjønt at olje ikke er ei næring for fremitden, hvis vi skal løse klimakrisa. Natur og Ungdom, Greenpeace, WWF, Bellona og Naturvernforbundet har gått sammen om en rekke krav. Les mer om disse her.

Martin Norman (Greenpeace), Ragnhild Waagaard (WWF), Nina Jensen (WWF), Audun Randen Johnson (Naturvernforbundet), Sigurd Enge (Bellona), Ola Skaalvik Elvevold (Natur og Ungdom) og Ina Bjørnrå (Natur og Ungdom). Foto: Christian Johander/WWF

Hei og hopp! I dag er det verken Ola eller Arnstein som blogger men meg, Ingrid. Dette skal bli artig.

Blogging, sier du? Jeg er superentusiastisk! 

Akkurat nå sitter vi på flyplassen i Kirkenes og venter på at flyene våre skal gå. Jeg skal dra hjem til vakre Vesterålen og den (i hvertfall nokså) blå byen Sortland. Det blir topp! Arnstein og Ola skal dra til Oslo, den grå byen? 

Ola handler med de gamle og koselige torgdamene med gulltenner på vår shoppingtur i går.

I dag morrest tok vi bussen fra Murmansk til Kirkenes. For å rekke den måtte vi stå opp helt ugudelig tidlig. Nærmere bestemt kvart på 6 russisk tid eller kvart på 3 norsk tid... Men, i dag var jeg den raskeste og møtte opp utenfor den sovjetiske blokka vi har bodd inni de siste dagene til avtalt tid. HURRA! 

Vi lovet at vi skulle legge ut bilde av Nikel når vi kjørte forbi på turen til Murmansk for et par dager siden. Såklart klarte vi å glemme å ta bildet både på tur til og i dag på tur fra. Her er i hvertfall et bilde som noen andre har tatt. Legg spesielt merke til at det ikke finnes vegetasjon rundt byen. Creizi mac creiz! Rart å tenke på at dette bare er et par kilometer over grensa. Miljøproblemer kjenner ingen landegrenser, fo' real lizzm!

På denne turen har vi gjort mye forskjellig artig. I tillegg til å spise pannekaker og masse dill (som er kjempepopulært i Russland) så har vi lært om ulike miljøproblemer i Murmansk-regionen og vi har blitt kjent med masse nye folk. Jeg har skikkelig klokketro på at vi kommer til og klare å få olje- og gasspolitikk i Barentshavet opp på dagsorden sånn at folkene Barentsregionen og verdens befolkning kan få den fornybare framtiden vi fortjener.

As we speak så møtte vi akkurat Laila fra Barentssekretariatet her på flyplassen. Jeg, Arn og Stian og mange andre ungdommer var i Russland med henne i september på et forum for frivillige. Tøft, hva? Stian er ikke med tilbake burde jeg kanskje nevne. Han skal ta et skummelt russisk fly til Arkhangelsk for å møte Stine som også jobber med russlandsprosjektet til NU og Aetas som er den andre miljøvernorganisasjonen vi jobber med i Russland. 

Ola og Stian har også hatt det gøy i Russland. 

Nå snakker Arnstein med ei russisk dame på flyplassen som kan norsk. Hun sier at han har ei veldig spesiell dialekt (sunnmørsk) som ligner litt på finsk. Dagens fønnfækt?

****

Ble ikke helt ferdig med å blogge i Kirkenes, med pytt pytt. Nå er jeg i Tromsø:

Sånn ser det ut i Tromsø i dag. Jeg har tatt fly (fysj og fæsj). Forhåpentligvis så får vi mer jernbane i de nordligste fylkene snart. Da lover jeg å ta tog.

Til slutt vil jeg gi to gode onsdagsråd:

1. Reis til Russland en gang eller to eller ti! Det er kjempekult og bare litt skummelt.
2. Meld deg inn i Norges kuleste og beste ungdoms- og miljøvern-organisasjon: Natur og Ungdom. Det koster bare 50 kroner! (Nesten akkurat det det koster for en pose drops på Tromsø lufthavn faktisk. Noe å tenke på)

Har du noen gode onsdagsråd?

xoxo

Ingrid

Hallå

Nå er det litt sent, så dette blir en kort post (ser at den ble litt lang likevel, ja ja). Likevel har det skjedd noen spennende ting siden sist gang. Ola sover, så jeg skriver veldig stille.

Etter å ha gått litt rundt i Murmansk, gikk vi for å møte Bellona sammen med PiM på Bellona-kontoret. Møtet utviklet seg litt, og det viste seg at WWF ikke kunne. Dumt, men sånn er jo livet. Det var et godt møte da.

Vi diskuterte mye om situasjonen i Teriberka, hva som kan gjøres og hvordan vi og PiM best kan angripe saken. Anna, som er miljøjournalist og ansvarlig for presse og informasjon i Bellona, fortalte oss mye om hvordan saken har gått tidligere, og hvordan dekningen har vært. Hun gjentok det vi allerede har hørt en del her i Russland: Store media er diktert av byråkrater og offisielle talspersoner. Lite PiM der altså. Hun var litt negativ, synes vi. Vi har jo fremdeles troa, og det tror vi PiM har og.

Dette er Bellona murmansk, pluss oss og Dasha (ikke den samme som før, Dasha 2 så og si).

Med oss på møtet var Dasha fra PiM. Hun sitter ikke i styret, men er aktivist og medlem. Og kan masse. Ved siden av PiM studerer hun for å bli miljø-ingeniør.

Bellona mente at vår (altså NUs) beste sjanser var å ta Statoil på at de ikke tar ansvar. Det må vi snakke litt med PiM om, men er jo et godt poeng. Så vidt vi har forstått tar verken Gazprom eller Statoil (de eier Shtokman sammen med det franske oljeselskapet Total) noe særlig sosialt ansvar. Eller miljøansvar. Bellona hadde ikke mye fint om miljørapporten selskapene har skrevet (vi forsnakket oss i en tidligere bloggpost, det er skrevet en offentlig miljøutredning, men PiM snakker som om den ikke er utredet for miljø, det gjør på sett og vis Bellona og). Det blir langt å oppsummere her, men ta en titt på Bellonas hjemmesider om du lurer.

Det var mye på en gang. Når vi kom hjem tok vi bilde med våre verter. De syntes det var synd vi skulle dra, og sa vi bare måtte si ifra om vi skulle til Murmansk igjen.

Her er de. Lisza, Naylya og Vdrinic (dette er nok feil, men det er sånn det høres ut iallefall). De er morsomme, og ville helst ta et tulle-bilde.

Takk for i dag. I morgen drar vi grytidlig avgårde. Buss til Kirkenes, fly videre. Det blir moro.

- Arnstein

Heia :D (om noen skulle tro at vi mister imaget)

Nå sitter jeg og Stian i loungen/gangen på Barents Bar/ParkInn hotell. ParkInn er litt som et slags konsulat her i Murmansk. Det er litt norsk på en måte. Og de har internett. Vanligvis pleier vi å sitte på Barents Bar som er inn døra til høyre (dersom dere ser på bildet).

Ola og Ingrid er ute og vandrer. Ser på byen, kjøper ullsokker. Det har begynt å snø her nå. 1. november presis. Veldig koselig. Og litt kaldt.

Ikke bare-bar for å si det sånn (hilsen Ola).

Som noen kanskje fikk med seg fant vi i går ut at FSB (russisk etterretning) har forhørt Olga, som vi snakket med i Teriberka (og som vi har blogget om tidligere). Litt ekkelt, men Vitaly fra PiM sier det ikke er noe å være redd for. Vi har jo ikke brutt loven lzm. Misunner ikke akkurat PiMs arbeidsvilkår.

Men nok om det. I dag skal vi møte WWF og Bellona Murmansk. Vi håper også at vår kompis fra Teriberka kommer. Vi er ennå litt usikker på hvor møtet skal være, ettersom noen (vi har våre mistanker) har kuttet strømmen på PiM-kontoret. PiM, Priroda i Molodezh, er forresten fremdeles russisk Natur og Ungdom om noen lurte.

Kommer til å blogge mer i løpet av dagen om hvordan møtet gikk. Vi håper det blir snakk om hvordan PiM, WWF, vi, Teriberkas befolkning og Bellona kan arbeide sammen om Shtokman. Det hadde vært litt av et møte det.

Som en morsom avslutning, her er en avis vi fant i Teriberka. Shtokman times! Typisk propaganda...

Shtokman times. Statoil times. The times they are 'a-changing, sir no vi

...og gjett hvem vi fant!

Borten Moe sjæl. Vi fikk ikke bakoversveis akkurat.

Det var det for i dag. Vi har ikke fått så mye svar på spørsmålet vårt fra i går. Dårlig jobba! Vi prøver igjen:

Har du noen gang hatt møter med russisk/utenlandsk etterretning? Fortell (gi gjerne tips)

- Arnstein

Heisann

Her kommer den skikkelige posten om turen vår (jeg (fremdeles Arnstein), Ingrid, Stian og Ola) til Teriberka, Russland.

Teriberka er, som jeg har skrevet tidligere, en by på Kolahalvøya. Ikke så langt fra Kirkenes og ca to timer med bil fra Murmansk (for den nye leser: Murmansk er den største byen på Kolahalvøya. den største havna også kan wikipedia informere om).

I Teriberka vil man bygge et svært gassanlegg. Det skal ilandføre gass fra feltet Shtokman. Shtokman ligger i Barentshavet. Jeg slenger inn et kart, for stræberne blant dere.

Shtokman der altså

Men nok om det, Teriberka.

Dette er Teriberka. Eller "nye" Teriberka. Her bor det ca. 1000 mennesker.

For å komme til Teriberka må du kjøre en stund. Det er ganske humpete veier, litt som om noen skulle lagt en stripe sand over finnmarksvidda og trampa den flat. Litt asfalt også altså, men mer her-og-der enn man skulle tro.

Når vi først kom til Teriberka, sjekka vi inn på stedet vi skulle sove. Vi visste ikke helt hva vi skulle vente oss, så vi hadde innstilt oss på brisk i trehytte. Sånn sett ble vi veldig overraska, positivt.

Usikker på om jeg fryser eller om jeg bare har henda i lommene. Hyggelig sted

Åpent møte. Folkemøte. PiM hadde ordna sånn at alle som ville høre på kunne komme. Vi gikk til biblioteket.

Vi trodde først det var 5 km til biblioteket. Heldigvis bodde vi mer landsby-nært enn som så

Biblioteket ligger i "nye" teriberka. Eller Lodejnoe, som den visst egentlig heter. Viktig tema for lokalbefolkningen, som må gå mellom de to hver dag hvis de bor i den ene og jobber i den andre. Virker litt slitsomt, tror ikke de har så mye kollektivtrafikk her

En annen ting de ikke har er søppeltømming. Eller, de skulle hatt det, iallfall ifølge Gazprom. Det var nemlig en del av avtalen for at de skulle få bruke området som ilandføringssted for Shtokman. Ringvirkninger, davaj? Hmm.

Byens søppel. De har en i "gamle" Teriberka også.

På det åpne møtet kom det en god gjeng. Vi hadde visst krasja med et skole-arrangement. Derfor var det flere gamle der. Men PiM har en plan for å nå ut til de unge også, og skal dra til byen for å holde ungdomsmøte etter hvert. Det er ca. 100 stk som går på skole i Teriberka.

Her snakker jeg og Vitaly fra PiM om Lofoten, Vesterålen og Senja, hvordan vi vant og hvordan vi påvirker oljeindustrien i Norge. Salen kokte til tider. På russisk riktignok, så vi forstod ikke så mye. Heldigvis tolket Vitaly det viktigste. Etterpå drakk vi te med noen av dem.

Ola påpeker: Noen ganger var det som å høre på fiskerne i Lofoten. "Det bi nok olja uansætt". Der har vi jo litt å slå i bordet med heldigvis.

Vi var alle enige om at Gazprom ikke holder det de lover. Ikke blir det lokale arbeidsplasser, ikke rydder de opp.

Anlegget i Teriberka vil sannsynligvis startes å bli bygd i 2012. Men lokalbefolkningen vet lite, ettersom de ikke får noe særlig informasjon. Nå har de blitt enige om at vi (det vil si PiM og lokalbefolkningen i Teriberka) skal starte et samarbeid.

På tirsdag skal PiM og vi møte WWF og Bellona Murmansk om saken. Da skal nr. 4 fra høyre delta som representant for Teriberka. Tror vi ihvertfall

Etter møtet gikk vi litt rundt i landsbyen. Hyggelig sted, egentlig, selv om det er litt slitt. Denne dama sa hei, selv om hun ikke kunne noe engelsk. Ingrid tok bilde.


Hyggelig dame.

På kvelden dro vi til "gamle" Teriberka. Det var en god tur. Der er det litt flere trehus enn i Lodejnoe/nye Teriberka. Vanskelig å ta bilder i mørket, men det ser omtrent slik ut som det bildet vi la ut tidligere. Veldig fin strand rett ved da.

Ola og Stian reflekterer over livet og evigheten. Etterpå gikk vi hjem.

NESTE DAG

Morgen. Stå opp. Først gikk vi til biblioteket i "nye" Teriberka. Når vi var fremme viste det seg at vi skulle til bibloteket i den gamle byen. For å slippe for mye ekstra gange ringte vi han som skulle kjøre oss hjem igjen til Murmansk. Vi fikk skyss til gamle Teriberka, og han ventet (herligheten kostet oss 100 rubler ekstra, altså omlag 20 kr, hyggelig kar).

I kulturhuset møtte vi Olga. Skrev en del om det i går, men hun viste oss rundt og snakket til oss. Blant anna viste hun oss salen hvor Gazprom i sin tid inngikk avtalen om gassanlegget i Teriberka. Innbyggerne er helt åpne om at de har blitt lurt av Gazprom.

Dette er salen hvor Gazprom og Teriberkerne ble enige om gassanlegget. Da ble de lovet arbeidsplasser, nytt strømnett, fryd og gammen.

Vi snakket lenge med Olga. Hun fortalte om hvordan Teriberka tidligere var en landsby i vekst. Byen har vært en stor fiskelandsby, med viktig havn og greier. I dag er trålerne for store til å komme inn i havnen. Innbyggerne har også urettferdig lave kvoter, ettersom det er den russiske marinen som eier området. Du lever ikke på 10-15 kg fisk i året lzm.

Dette er altså Olga. En gjenganger på bloggen.

Etterpå dro vi avgårde til Murmansk. Men det har vi skrevet om. Nå sitter vi på Barents bar og blogger og drikker kaffe. Her er klokka nesten 7, og det er ganske mørkt. Snart skal vi spise middag.

Lang post, ok, håper du (hei på deg) likte den likevel. Og så en tradisjon vi ikke har klart å opprette ennå: postens spørsmål! Ok, here we go:

Hva synes du innbyggerne i Teriberka burde gjøre for å bli hørt?

- Arnstein

Her kommer et innlegg vi skreiv tidligere i dag:

God morn

Der hjemme er det vel ukristelig tidlig nå kan jeg tenke meg. Her er klokka 9. Ola dusjer, jeg venter. Lizaiyna (den som hadde kunnet russisk) arbeider på husets data.



Sånn ser jeg ut når jeg er trøtt

Nå kom Ola. Han overtar.

En ny dag i Russland, kjempen i øst. Det er veldig mange mennesker her, til og med i den "lille" byen Murmansk, og alle drikker te.

De vi bor hos tror at folk i Norge er mer opptatt av miljøvern enn den gjengse russer er. Det kan godt hende det stemmer, men våre verter er nok mer opptatt av å ta vare på naturen enn det Ola Nordmann er. På kjøleskapet deres henger det en magnet med påskriften "Atomkraft - nei takk!", de er medlemmer av PiM, russisk Natur og Ungdom, og de er veganere.

Jeg er nødt til å se langt etter min daglige biff. For vegetar-Arnstein er ikke det noe problem.

De siste dagene har gitt oss mange sterke opplevelser, ny kunnskap, ideer og ikke minst mange fine bilder og videosnutter.

I dag skulle vi egentlig møte Shtokman Development for å snakke med de om utbygginga av det nye gass-anlegget. De svarte at de "veldig gjerne ville, men ikke hadde tid". Særlig. Vel vel.

Her er jeg på kjøkkenet til våre vegan-venner.

Skal blogge mer i løpet av dagen. Nå er Arnstein ferdig i dusjen, og vi skal ut i byen. Snakkes

- Ola og Arnstein

Heia :D

Nå sitter vi igjen på kvelden og leser bok. Jeg (Arnstein) og Ola har slått oss ned i huset til to hyggelige murmansk-boere, i en blokk ikke så langt fra det store krigsmonumentet.

Dagen i dag har vært som følger:

Først sto vi opp. Dasha, Vitalik og Natasha (eller Daria, Vitaly og Nataliia, som de heter på skikkelig. russerne har en litt rare navneskikker) hadde laget mat til oss. De har tatt veldig godt vare på oss i Teriberka og her i Murmansk.

Her er vi alle sammen. Dasha er hun til venstre. Nataliie går mellom Ingrid og Stian. Vitalik er han helt til høyre.

Så gikk vi til bibliteket, der hvor vi holdt åpent møte i går. Vi skulle møte Olga. Olga er direktør for kulturhuset i byen. Driftig dame, med mange meninger. Det viste seg etter hvert at vi hadde gått til feil. Teriberka er nemlig delt i to. Vi hadde gått til "nye" Teriberka. Vi skulle gått til "gamle" Teriberka.

Vi fikk mye trim.

Her holder vi åpent møte. Skriver mer om det senere.



Dette er Olga. Og Vitaly. De snakket masse sammen

Vitaly ser ofte litt skummel ut. Så feil kan man ta! Det er litt imaget hans på en måte. Han er nemlig veldig hyggelig. Han lærer seg norsk når han ikke jobber i PiM.

Etter å ha snakka med Olga satte vi oss i bilen for å dra tilbake til Murmansk. Veien til Teriberka var (som Stian sa), en "bumpy road". Tror ikke det russiske vegvesenet liker stedet noe særlig.

Murmansk. Litt redde for å ikke ha noe sted å sove. Neida. PiM ordner opp. Ola og jeg (fremdeles Arnstein) sjekket inn hos to russere (vi skal lære oss navnene, de er veldig hyggelige). Mat hadde de laget oss og greier. Stian og Ingrid sover borte i gata.

Nå sitter vi og leser. Eller, Ola leser, jeg snakker med dere (heia). Håper dere har det bra.



Ola hilser

Her bor det også en katt. Veldig liten, veldig koselig. Den hilser også

Mjau mjau (МИАУ МИАУ på russisk)

Det var alt for i dag, takk for oss

- Arnstein